Glede Vi er alle her av en grunn som er større enn oss selv. Hver og en av oss har investert enorm tid, krefter og livsmuligheter i denne bestrebelsen. Vi har ofret øyeblikk med våre familier og venner, båret våre håp og drømmer inn i det ukjente og valgt å jobbe med noe hvis utfall ingen fullt ut kan forutsi. Men hvorfor? Er det bare for penger? Delvis, ja – fordi vi trenger det for å overleve, for å ta vare på menneskene vi elsker, for å føle oss trygge og stolte. Likevel, hvis vi skal være ærlige, er det bare én dimensjon av vårt engasjement. Under overflaten er det noe dypere som kaller på oss. Dette arbeidet representerer kanskje den mest utfordrende og transformative reisen vi noen gang har begitt oss ut på som enkeltpersoner. Det er en ubestridelig følelse av hensikt med å takle teknologien, brukervennligheten og muligheten for å lage programvare som, hvis den gjøres riktig, vil utgjøre en reell forskjell i folks liv. Denne reisen er i sin kjerne en jakt på selvrealisering. Det er veien som kan gi hver enkelt av oss en slags glede som er vanskelig å beskrive, men umulig å ta feil av. Den gleden blir imidlertid ikke gitt til oss. Det er fortjent. Det kommer ikke fra hva andre gir, men fra det vi gjør med våre egne hender, sinn og hjerte. Og mellom oss og den gleden står flere hindringer vi må møte med klarhet og mot. For det første er det de blant oss som, selv om de vet at de kan bidra mer, velger å ikke trekke så hardt som øyeblikket krever. Vi må identifisere dette mønsteret – ikke for å skamme eller klandre, men for å hjelpe disse personene å vokse. Og hvis vekst ikke følger, må vi for alles skyld være villige til å skilles. Dette er ikke grusomhet; det er respekt for den dyrebare tiden og energien vi alle investerer. Å forlenge en feiljustering gjør ingen en tjeneste. Noen ganger er den mest verdige handlingen å la noen gå tidlig, slik at de kan finne sin egen vei andre steder. For det andre er det vår egen utsettelse. Noen ganger gir hver og en av oss etter for det. Og hvis vi lar det seire, vil vi se tilbake om mange år med anger. Bedre disiplin – spesielt på dette stadiet i livet – er ikke valgfritt; det er kritisk. Vi må holde oss til standarder som samsvarer med omfanget av muligheten foran oss. Til slutt er det selve markedet. Selv om vi gjør alt riktig – jobber tolvtimersdager, bygger med omhu, sender med hast – kan vi ikke fullt ut kontrollere hvordan markedet reagerer. Verden utenfor beveger seg raskt og spiller etter sine egne regler. Det vi kan kontrollere er hvordan vi velger å konkurrere, hvilke markeder vi forfølger, og hvor motstandsdyktige vi er når tilbakeslag oppstår. Det er dyrt å jobbe med det som gir oss glede. Vi betaler for det i tid, oppmerksomhet, energi og de delene av livet vi setter av til å gjøre dette arbeidet. Siden vi alle har valgt å gjøre det kjøpet, skylder vi oss selv – og hverandre – å bruke investeringen vår klokt. For meg personlig er arbeidet med å veilede, forme og beskytte denne gleden for alle her min jobb og mitt ansvar. Jeg søker ikke noen spesiell status eller milepæl for meg selv, selv om det ofte er biprodukter av meningsfylt arbeid. For meg kan «Hyperspace» ganske enkelt være å lese en bok og føle glede i ensomheten ved å lære – og jeg kunne gjøre det i det uendelige i flere tiår. Men for deg, og for alle oss som et team, representerer dette selskapet, dette oppdraget og denne utfordringen en sjelden sjanse til å jobbe med noe som krever alt vi har å gi. Det er derfor jeg er her. Du vil ikke oppleve glede hvis du unngår dype utfordringer. Glede oppstår ikke av komfort eller selvtilfredshet. Det kommer fra å strekke deg selv, fra å streve, fra å bry seg dypt om noe usikkert og vanskelig. Det er det "Hyperspace" gir. Og hvis vi møter dette øyeblikket fullt ut, med disiplin, mot og nådeløs nysgjerrighet, vil vi finne den slags glede som gjør ethvert offer verdt det. (et essay jeg delte med teamet mitt, men delte det også her med det større teamet som kjørte en node tålmodig en stund)