Hva søker vi egentlig? (Noen refleksjoner) Vi har ansvar. Ok, hvem skapte ansvar? Samfunn. Hvorfor? Å holde tankene dine konstant opptatt, jage regninger, mål, drømmer som aldri var helt dine, alt for å ta vare på familien din. Du får troen at kjærlighet er fortjent gjennom offer, gjennom kamp, gjennom å gi mer. Du tror de vil smile mer når du tjener mer. Og kanskje de gjør det. Men er det smilet du søkte? Eller er det den som dukker opp selv når det ikke er noe å vise? Fordi lykken din begynner å føles knyttet ikke til kjærlighet, men til hvor godt du presterer. Og deres, ubevisst, blir knyttet til din evne til å forsørge. Men hvor mye er nok? Er det en målstrek? Et punkt hvor du får hvile og si: "Nå har jeg gjort nok"? Avhenger av hvor mange ønsker du og familien din bærer. Og ønsker blir aldri født av stillhet. De vokser av støy. Fra konstante påminnelser om hva du mangler, om hva andre har. Fra middager, ruller, festivaler, kampanjer, innflyttingsfester, bilavdukinger. Hvorfor forsterker omgangskretsen dine ønsker? For i dette spillet blir din verdi din status. Og hva er status? Det er verdens måte å si: «Du betyr mer enn dem.» Det er samfunnet som klapper for høydepunktene dine mens du ignorerer ensomheten din backstage. Hva søker du egentlig da? Overlegenhet. Men hvem har lyst på det? Ikke sjelen din. Ikke hjertet ditt. Egoet ditt. Og er det det du virkelig trenger? Nei... Du trenger kjærlighet. Ikke prestasjonsbasert kjærlighet. Ikke belønningsbasert kjærlighet. Bare kjærlighet. Kjærlighet som forblir selv når kontosaldoen din ikke gjør det. Kjærlighet som klemmer deg tett selv når verden blir kald. Kjærlighet som ikke kan sammenlignes med din verdi med mannen ved siden av. Du trenger ikke å oppfylle alle ønsker. Du trenger ikke å vinne hver kamp. Du trenger bare å være til stede. Du trenger bare å bli elsket. Fordi kjærlighet vil presse deg til å gjøre alt, ikke for godkjenning, men fordi hjertet ditt flyter over. Etterspørsel tømmer deg. Kjærlighet fyller deg.