Fra poeten David Whyte: «Gråt kan være den nærmeste opplevelsen mennesker har til en opplevelse av opplysning. For når du gråter, har du gitt opp. Du har brutt sammen. Den kontrollen du ønsket over verden har glidd ut av hendene dine. Uansett hvordan du ønsket å holde hjertesorg i sjakk, uansett hvordan du ønsket å holde sorgen i sjakk, har alle disse omkretsene blitt brutt ned av sorgen, tapet, personen som forlater deg, av diagnosen du nettopp har fått på sykehuset. Du har faktisk falt ned under denne omkretsen, og den brytes fra hverandre gjennom den overfloden av følelser. Grunnen til at du gråter er fordi du ikke har bygget en kropp som kan romme den åpenbaringen, men nå er du i ferd med å gjøre det. Du bryter opp denne kontrollerte kanten du har hatt. Du har omringet den, og den bryter ut derfra. Du blir faktisk større gjennom gråten. Albert Camus, den franske filosofen, sa: «Lev til tårene.» Det er ikke en invitasjon til å modellere sentimentalitet. Det er en invitasjon til å føle alt så mye som du kan føle det hele tiden, i skjønnhet og i sorg. Ikke skjul det for deg selv. Ikke bare prøv å føle alt. Det er fordi vi er redde for konsekvensene av å føle at vi ikke vil tillate det. (Dette er en parafrase fra intervjuet mitt med ham)