Når frykt skjærer gjennom egoet ditt, blir du etterlatt i en tilstand av sorg som føles som slutten på alt. Det er som om livet har kollapset, og ingenting gir mening lenger. Men akkurat i disse øyeblikkene begynner noe dypere å våkne. En stille indre styrke begynner å danne seg, støttet av den samme naturkraften som en gang presset deg inn i sorg. Den transformasjonen begynner når du forankrer smerten din til noe større enn deg selv. Det kan være guddommeligheten i deg, eller det guddommelige nærværet som strømmer gjennom de rundt deg som tilbyr følelsesmessig støtte når du trenger det mest. I den overgivelsen skjer det noe dyptgripende. Selvet blir en venn av seg selv. Men før dette skiftet var selvet sin egen verste fiende, blendet av ego og frakoblet sin sannhet. Først når egoet brister, dukker det virkelige selvet opp, klar til å holde hånden din gjennom mørket det en gang nektet.