Jeg har disse periodene med kreativitet og klarhet som er så utenfor normen at jeg bare kan forklare dem som guddommelig inspirasjon eller en slags åndelig kanalisering – det er nydelig og uforklarlig mens jeg er i det, men når det først går, er jeg så, så blå til musen kommer tilbake

Jeg føler ikke at ideene mine tilhører meg, de føles rett og slett lånt fra noe større. Kanskje det bare er delprosesser og mønstergjenkjenning hele veien ned, men jeg har ikke kontroll og jeg er underlagt hjernens luner. Jeg er ikke kaptein på dette skipet

Denne impulsiviteten og manglende evnen er smertefull og forvirrende for meg. det er mye, mye bedre enn det pleide å være, men noen ganger sitter jeg rett og slett fast til ideene marinerer i en ukjent tidsperiode. Jeg kan ikke trylle det uansett hvor mye jeg prøver. Å tvinge det er den verste av alle verdener

Dette vil sannsynligvis aldri endre seg. Jeg prøver så hardt å tvinge meg selv inn i normale mønstre, regelmessige og forutsigbare, balanserte, regulerte. Jeg er ikke sikker på om det er mulig å lykkes, men det hindrer meg ikke i å prøve så hardt at det gjør vondt