Noen dager er det vanskelig å ha dette perma-optimistiske synet på ting. Men ærlig talt, jeg kan ikke tenke meg noen annen måte å eksistere på. Jeg drømmer og håper på en bedre fremtid, egentlig ikke for meg selv, men for sønnen min. Og faen, jeg vet ikke nøyaktig hva jeg skal gjøre eller hvordan det er mulig å påvirke den fremtiden, men jeg vil fortsette å gjøre det jeg gjør. Og gå videre mot en lysere fremtid. Jeg vil alltid sørge for å støtte mine medmennesker i deres rett til å snakke fritt i en åpen og offentlig diskurs, enten jeg er uenig i det de sier eller ikke, og jeg vil sørge for at sønnen min forstår hvor viktig denne rettigheten er og hvordan vi ikke må miste den av syne. At han må respektere og ta vare på sine medmennesker, for alt vi har er hverandre. Og å aldri bøye seg for viljen til de som bare vil splitte oss, hate hverandre og ødelegge oss selv. Å gå videre er å gjøre det sammen. Vi må slik at fremtiden for de som fortsatt lærer å gå, ute av stand til å danne setninger, akkurat har begynt å lære grunnleggende matematikk og ser på foreldrene sine som eksempler på hvordan vi eksisterer i denne verden, har en vakker og fredelig verden å leve i. Det er alt for dem. Har alltid elsket dette Sagan-sitatet, så jeg lar det være med det. Mye kjærlighet til dere alle ❤️ "Til tross for alle våre feil, til tross for våre begrensninger og feilslutninger, er vi mennesker i stand til storhet."