Jeg gråt mye i går kveld uten egentlig å forstå hvorfor. Jeg sa til mannen min at det kan være fordi Charlie Kirks barn er akkurat som våre, døtrene våre er like gamle som måneden. Jeg kan ikke forestille meg at den lille jenta vår ser faren sin dø. Eller rettere sagt, jeg forestilte meg det. Mye. Men det henger også en tyngde som mange ser ut til å legge merke til. «Det føles som om vi har krysset et stup», «stemningen er av», «noe vondt kommer.» Noen få mennesker sa at de følte ondskapens oppblomstring i verden, som et vepsebol som traff bakken og eksploderte. Jeg vet ikke hva som skjer. Jeg ber om dømmekraft og veiledning. Jeg er redd for å plante føttene mine på feil side av en linje. Jeg tror at i de kommende månedene og årene vil det være mange viktige linjer å stå foran eller bak, og mange måter å bli villedet om hva man skal gjøre på