Jeg er helt for artister som deler ærlige følelser og sårbarhet. Folk har en tendens til å dømme utelukkende basert på økonomiske resultater, uten egentlig å se hva artister går gjennom for å komme til det punktet. Jada, noen tjener en formue mens andre knapt tjener en krone. Men vi må huske at vi alle startet fra bunnen, og alle har en annen tidslinje for suksess. Skal ikke kunst handle om å dele og uttrykke? Og ikke konkurrere og sammenligne? Den eneste virkelige konkurransen er med vårt tidligere jeg. Å opprettholde er mye vanskeligere enn klatring. Jeg vil si at det er en seier når artister kan dele både oppturer og nedturer, ikke bare høydepunktene.