Som mange i min generasjon pleide jeg å forakte mennesker og føle meg håpløs med tanke på fremtiden. Boken "The Beginning of Infinity" gjorde meg egenhendig til en optimist. Det fikk meg til å se mennesker og universet på en helt annen måte. Her er noen av de viktigste innsiktene: "Hvis noe er tillatt av fysikkens lover, er det eneste som kan forhindre at det er teknologisk mulig, å ikke vite hvordan." Å ha fysikkens lover som den eneste harde grensen for hva som kan oppnås gjennom menneskelig oppfinnsomhet er en supermektig tilstand å eksistere i. «En uproblematisk stat er en stat uten kreativ tanke. Dens andre navn er døden.» Mange mennesker romantiserer en tidligere eller fremtidig versjon av jorden som er fri for problemer. Å innse at det aldri har vært eller vil være en slik tilstand - med mindre vi alle er døde - er opplysende. Det viser at vi ikke lever gjennom et eksepsjonelt utfordrende øyeblikk i historien. Problemer er en konstant i et univers med komplekst liv, men de kan løses. «Selvfølgelig er jeg imot utopisme. Fremgang kommer bare gjennom stykkevise, foreløpige forbedringer. Jeg tror verden aldri vil bli perfeksjonert, selv når alt vi tenker på som problematisk i dag er eliminert. Vi vil alltid være i begynnelsen av uendeligheten. Aldri fornøyd.» Knyttet til ideen om at det ikke finnes noe slikt som en uproblematisk tilstand. Det er heller ingen perfekt løsning som vil eliminere alle problemene våre for alltid. Fremgangen er trinnvis. Dette er et verdifullt syn fordi vi mange ganger lar det perfekte være det godes fiende. Jeg er mye mer opptatt av en defaitistisk mentalitet enn jeg er av de komplekse problemene vi står overfor for tiden. Å tro at det ikke er noen fremtid og at mennesker ikke er verdt å kjempe for er en selvoppfyllende profeti, fordi det fremmer kynisme og apati.