La meg fortelle deg noe som nettopp skjedde med meg. Jeg fikk den hjerteskjærende nyheten om at fetteren min var skadet – den eneste sønnen i familien, etter at faren hans hadde gått bort. Han dro til stedet der amerikansk hjelp ble distribuert, i håp om å bringe tilbake noe for å brødfø sin sultende familie. Hver gang han tenkte på å gå dit, tryglet moren ham om å ikke gjøre det – livredd for at noe skulle skje med ham. Han er alt hun har igjen. Men sulten rev gjennom kroppene deres og truet med å drepe hele familien. Så denne gangen dro han uten å fortelle henne det. Han orket ikke å se familien sulte lenger. Da han ankom, ventet han i timevis under den brennende solen, i håp om at hjelpebilene ville komme. Endelig kom de. Han skyndte seg til stedet der maten ble delt ut. Han begynte å samle litt mat i en pose, noe som var lite nok til å bære over lange avstander. Og så – ut av ingenting – åpnet fly ild mot folkemengden. En tung, direkte skur av kuler. Han ble skutt – i øyet og i beinet. Han kollapset, blodet rant fra sårene hans, alt han hadde samlet til familien etterlatt. En gruppe mennesker hastet ham til sykehuset, hvor han fikk akuttbehandling. Etter at tilstanden hans stabiliserte seg, ble han brakt hjem. Moren hans så ham og besvimte øyeblikkelig av frykt og sjokk. Da hun våknet, holdt hun hånden hans, hulket ukontrollert, og gjentok hele tiden: «Jeg ba deg om ikke å gå ... vi trenger ikke mat ... Hvorfor dro du?» Hun sa det igjen og igjen, knust av sorg. Og han svarte gjennom tårer: «Mamma ... vi kom til å dø av sult hvis jeg ikke dro...» Så brøt han helt sammen, gråt av smerte og angst og sa: «Å Gud... dette var første gang jeg dro ut for å redde familien min... Hvorfor skjedde dette med meg?» Nå ligger han på sengen – trist, sint, ute av stand til å bevege seg. Han trenger noen til å mate ham. Noen til å behandle ham. Han gikk ut for å redde familien sin fra sult, Nå er det han som venter på å bli reddet. Se for deg smerten. Hjelpeløsheten. Smerten han gjennomlever. Vi blir torturert på de mest avskyelige, umenneskelige måter – den ene etter den andre. Jævla denne verden... en verden som har vokst seg så grusom at den trosser beskrivelse. 💔