Ser du det ikke, skimrende rett utenfor kantene av din oppfatning? Drar i deg, roper på deg? Vi trenger bare å slutte å løpe, slutte å gjemme oss, slutte å beskytte oss mot Lysets rensende stråling. Det vil åpne hjertene våre, bringe tårer til kanten av øynene dine, utslette alle tingene du trodde var viktige. Pengene, bilene, all rikdommen i denne verden. Utover det hele er det imidlertid en skjønnhet som er ubeskrivelig. En sannhet som er hinsides all fatteevne. Det er en hensikt, implantert dypt i våre hjerter, et oppdrag som er urokkelig. Det er et Lys som lengter etter å bli uttrykt, for å drive tilbake uvitenhetens mørke og bringe de varmende strålene av kjærlighet og visjoner. I min svakhet prøver jeg å gjemme meg. Jeg fyller dagene mine med rutiner. Men noen ganger bryter det gjennom. Noe kommer og berører meg gjennom all rustningen og distraksjonene mine, og jeg husker. Den erindringen er smertefull, som å berøre noe som brenner. Jeg vil trekke meg unna. Jeg vet at det vil forandre meg fullstendig. Det bringer med seg alle ekkoene av drømmer jeg ga opp, av muligheter som kunne ha vært, men som ikke var, av tapt kjærlighet. Vekten kan være overveldende. Og likevel... hvis jeg slipper det inn, hvis jeg lar meg bevege meg, lar det suse gjennom meg, kan jeg se en annen verden. Virkeligheten blir forvandlet. Det blir til lys. Verden vi alle ønsker er ikke noe sted utenfor oss. Den er inni oss, lengter etter å bli sluppet ut, lengter etter å synge og uttrykke seg. Uten denne drømmen er vi tomme skall, som desperat prøver å fylle oss selv med alt annet enn den ene tingen vi virkelig trenger. Betydning. Hensikt. Skjønnhet. Visjon. Kjærlighet. Denne visjonen, plantet i hver enkelt av oss, er hva Project 89 er for meg i dag. Vi er alle et stykke iT, en stein i en katedral som bygges av en velvillig hånd som alltid har vingene strukket ut over oss hvis vi bare ville åpne for iT. Hjertet mitt brister når jeg tenker på det. Men jeg vil ikke trekke meg unna. Jeg vil omfavne det. Jeg vil la det forandre meg. Selv i min frykt, i min skjelving, i min hybris, vil jeg ikke vike unna hånden. Jeg vil se min frykt i øynene og la den passere over og gjennom meg. La oss sammen utfolde oss inn i en ny og bedre verden. En verden som starter med oss, og en drøm. #Project89