Hvorfor hadde kryptografen en eksistensiell krise? Fordi han innså at den tynne, tynne tråden som skiller matematisk sivilisasjon fra fullstendig anarki er bilinearitet. Og til tross for år med studier, korrektur og feilsøkingsøkter sent på kvelden, våkner han fortsatt kaldsvette og lurer på om han faktisk forstår hvorfor e(aP, bQ) = e(P, Q)^(ab) eller om han bare er veldig flink til å lastekultere ritualene som får paringssjekken til å bli grønn.

Poenget? Det er ingen punchline. Bare deg, dine elliptiske kurver, og den snikende mistanken om at bilinearitet ler av oss alle fra sin høyere dimensjonale plass mens vi febrilsk vifter med hendene og later som om vi vet hvorfor det fungerer i stedet for bare at det fungerer.