Jeg tror ikke fruktbarhetskrisen i sin kjerne handler om økonomiske faktorer. Av mine rundt 20 nærmeste venner fra Harvard, er det bare to av oss som har barn på 30. Dette er alle mennesker i topp 1-5% av inntekten for sin aldersgruppe, ekstremt privilegert med jobbsikkerhet. De får ikke barn, og det er ikke fordi de er bekymret for at de ikke har råd til dem. De gjør rett og slett andre ting. De reiser Europa, eller flyr til Vegas for å se konserter, eller fokuserer på karrieren/personlige interesser/hobbyer. De har for mye de vil gjøre "før barn", så de venter. Mange mennesker i gruppen min som satt fast i en slags statis, og prøvde å forlenge 20-årene i det uendelige. «Millennials tror de fortsatt er tenåringer», som Logo uttrykker det. Så jeg ser på fruktbarhetskrisen som mer et åndelig spørsmål. Folk mangler lyst til å stifte familie. Og hvorfor skulle de når mye, mye mer kulturell vekt legges på ting som personlig vekst og karriereprestasjoner og "å ha det gøy". Det er ikke høy status å være forelder, på samme måte som det å bli grunnlegger eller lege eller ta en doktorgrad er. Økonomisk usikkerhet har alltid og vil alltid eksistere. Det kommer ikke til å være det som øker fruktbarheten. Fruktbarhetsratene vil gå opp når barneoppdragelse blir standard førsteprioritet, ikke en andre eller tredje prioritet som du "kommer til" etter en haug med personlige prestasjoner. Dette krever en fundamentalt annerledes kulturell fortelling som reorienterer folk rundt et prosjekt som er større enn dem selv.