I fosterhjemmene var det et par utfordringer som jeg tror de fleste egentlig ikke tenker på. En av de største var den konstante flyttingen. Jeg ble plassert i et nytt hjem med noen måneders mellomrom, noe som betydde å bytte skole, tilpasse seg nye omsorgspersoner og bo med en roterende rollebesetning av fostersøsken. Det var dypt destabiliserende. Jeg kom inn i systemet da jeg var 3 år gammel. I den alderen er barn allerede sårbare – utvikler seg fortsatt følelsesmessig – og helt uforberedt på den typen ekstrem usikkerhet som følger med å bli tatt fra hjemmet ditt. Dagen sosialarbeideren fjernet meg fra moren min var traumatisk. Men så var det like vanskelig å bli flyttet fra det første fosterhjemmet til det andre. Da jeg nådde det tredje, fjerde eller femte hjemmet, endret noe seg: følelsene mine bare stengte av. Det var ikke noe jeg valgte. Det var kroppens måte å beskytte seg selv på – en slags automatisk respons på langvarig stress og traumer. I ettertid var det en form for PTSD. Du lærer å sløve følelsene dine fordi det er for smertefullt å holde seg følelsesmessig åpen i det miljøet. Fra en voksens perspektiv kan det virke enkelt: vi mater deg, huser deg, holder deg trygg. Men fra et lite barns perspektiv føltes det skremmende. Jeg visste ikke hva som kom til å skje videre. Jeg kjente ikke disse menneskene. Jeg dannet ikke relasjoner. Det var ingen mor, ingen far – bare fremmede, midlertidige hjem og en konstant understrøm av frykt.