Jeg skrev om 90-tallets Puff Daddy, en sjokkerende ny, inspirerende og ambisiøs figur som tilbød mine tenåringsvenner og meg en visjon om autonomi og selvoppfinnelse vi kunne relatere oss til. Hans var et eksempel på inntreden i det gode liv i den amerikanske mainstream på måter vi faktisk kunne forstå. Diskreditert og fullstendig vanæret nå, den gang symboliserte han noe helt annet – den frie svarte mannen som egentlig bare er nok en gjentakelse av den helamerikanske drømmen, en virkelig Great Gatsby.