Onkelen min gikk nettopp bort. Han er den første av min mors søsken som går. Jeg sliter fortsatt med å sitte med døden. Jeg har ikke sett ham på årevis. Likevel føler jeg at jeg burde føle noe. Likevel forblir det ukjent, alltid én person fjernet. Jeg pleide å tro at det betydde at jeg ikke kjente sorg. Men kanskje det ikke er sant. Hva er sorg, om ikke kjærlighet uten noe sted å gå? Kjærlighet til noen, eller til det som kunne ha vært; enten det er virkelig, eller bare innbilt. Jeg lurer på hvordan moren min har det. Jeg vet ikke hvorfor jeg nøler med å ringe.