Det rådende narrativet – at forskere forlater akademia på grunn av finansieringskutt – snur den faktiske årsakssammenhengen. I virkeligheten valgte mange universiteter å omdirigere forskningsmidler til administrativ ekspansjon og ideologisk programmering lenge før noen budsjettreduksjoner skjedde. Etter hvert som laboratorier sto overfor ressursbegrensninger, spredte kontorer dedikert til meldinger, merkevarebygging og identitetsbaserte initiativer seg. Dette var ikke utilsiktede bivirkninger, men bevisste omfordelinger av institusjonelle prioriteringer. Erosjonen av vitenskapelig kapasitet er ikke et resultat av ekstern knapphet, men av interne beslutninger om å privilegere byråkrati fremfor undersøkelser. Forskere forlater ikke fordi det ikke er penger – de forlater fordi institusjonene ikke lenger prioriterer vitenskap.