Faktum er at hvem arbeidsgivere har _tillatelse_ til å sparke og hvem de _må_ sparke og hvem som _ikke_ må sparkes, er fullstendig prinsippløst i noen konvensjonell betydning av det begrepet. Empirisk er det et spørsmål om ren makt fra interessegrupper og offentlig oppfatning, og gjennom disse tingene om lover pålagt bedrifter, og om forpliktelser som genereres; og så direkte, et spørsmål om kostnadene som påløper for bedrifter gjennom disse og andre veier når de finner seg selv å ansette en gitt person. Folk som identifiserer seg som «kommunister» og «fascister» er begge utrolig slitsomme, men i dagens verden er kommunister politisk mektige nok til å leve åpent og pålegge kostnader på bedrifter som ansetter fascister, og fascister er ikke mektige nok til å svare på samme måte. Det er ingen måte dette med rimelighet kan tolkes som rettferdig. Spørsmålet er, hva som skal være herre - det er alt. Man kunne ha forventet at en selvidentifisert fascist skulle forstå dette.