I forrige uke leverte toppmøtet mellom EU og Kina ikke noe mer enn en meningsløs felles uttalelse om klima. I går kapitulerte EU overfor USA på handel. Dette understreker kostnadene ved ikke å tenke gjennom konsekvensene av en usammenhengende tilnærming til forholdet til Kina, og ikke gir landet noe annet valg enn å gi etter for amerikanske krav. For eksempel: 📌Innføring av toll i juni i fjor på import av kinesiske elbiler, noe som utløste en gjensidig eskalering av barrierer. 📌Sanksjoner mot kinesiske og Hong Kong-bedrifter anklaget for å hjelpe Russlands krigsinnsats, noen så sent som i forrige uke, til tross for kinesiske advarsler om gjengjeldelse. 📌Økende kritikk av Kinas støtte til Russland, og førte til og med til en offentlig irettesettelse fra Kinas utenriksminister Wang Yi tidligere denne måneden. Disse trekkene kan være helt forståelige – EU er livredd for at Russland skal vinne Ukraina-krigen, mens Kina ikke ønsker å se landet tape. Og biler er en betydelig del av EUs industri. Men det stein-og-en-harde stedet vil være vanskelig å selge til et stadig mer splittet Europa, med noen land pro-Kina (Ungarn, Spania), andre sterkt anti- (Frankrike, Nederland, Polen), og mange ute av stand til å skille politikk fra handel. Neste runde av EU-valget er ikke før i 2029, og mye kan skje mellom nå og da. Men det er verdt å spørre hva som vil få EU ut av sin nåværende ensomme knipe, med å velge å alliere seg med en partner som nå vet at den kan dra nytte av det.