*En måned før sin 95-årsdag skrev Patricia Routledge noe som fortsatt gir et forsiktig ekko:* **"Jeg fyller 95 førstkommende mandag. I mine yngre år var jeg ofte fylt med bekymring – bekymring for at jeg ikke var helt god nok, at ingen ville caste meg igjen, at jeg ikke ville leve opp til min mors håp. Men disse dagene begynner i fred, og ender i takknemlighet.» ** Livet mitt tok ikke helt form før i førtiårene. Jeg hadde jobbet jevnt og trutt – på provinsscener, i radiospill, i West End-produksjoner – men jeg følte meg ofte på avveie, som om jeg lette etter et hjem i meg selv som jeg ikke helt hadde funnet. Som 50-åring takket jeg ja til en TV-rolle som mange senere skulle assosiere meg med – Hyacinth Bucket, fra Keeping Up Appearances. Jeg tenkte det ville være en liten rolle i en liten serie. Jeg hadde aldri forestilt meg at det ville ta meg inn i folks stuer og hjerter rundt om i verden. Og sannelig, den rollen lærte meg å akseptere mine egne særheter. Det helbredet noe i meg. Som 60-åring begynte jeg å lære italiensk – ikke for jobben, men slik at jeg kunne synge opera på morsmålet. Jeg lærte også å leve alene uten å føle meg ensom. Jeg leser poesi høyt hver kveld, ikke for å perfeksjonere diksjonen min, men for å roe sjelen min. Som 70-åring vendte jeg tilbake til Shakespeare-scenen – noe jeg en gang trodde jeg hadde blitt eldre av. Men denne gangen hadde jeg ingenting å bevise. Jeg sto på disse brettene med stillhet, og publikum følte det. Jeg opptrådte ikke lenger. Jeg bare var. Som 80-åring begynte jeg å male akvarell. Jeg malte blomster fra hagen min, gamle hatter fra ungdommen min og ansikter jeg husket fra Londons undergrunnsbane. Hvert maleri var et stille minne som ble synliggjort. Nå, som 95-åring, skriver jeg brev for hånd. Jeg lærer å bake rugbrød. Jeg puster fortsatt dypt hver morgen. Jeg elsker fortsatt latter - selv om jeg ikke lenger prøver å få noen til å le. Jeg elsker stillheten mer enn noen gang. **Jeg skriver dette for å fortelle deg noe enkelt:** **Å bli eldre er ikke den avsluttende handlingen. Det kan være det mest utsøkte kapittelet - hvis du lar deg selv blomstre igjen.** La disse årene fremover være dine *skatteår*. Du trenger ikke å være berømt. Du trenger ikke å være feilfri. Du trenger bare å møte opp – fullt ut – for livet som fortsatt er ditt. *Med kjærlighet og mildhet,* — Patricia Routledge